Om to timer er mitt NHH-Aid Internship over. Litt trist i grunn, dette året har rast forbi og det er rart å tenke på å skulle tilbake på skolebenken om en knapp måned. Året har vært fantastisk og jeg har lært utrolig mye, først hos PwC i Oslo, så hos UNICEF i Malawi. Men, det er ikke til å stikke under en stol at jeg gleder meg til å komme hjem også. Få se familie og venner igjen og (forhåpentligvis) oppleve litt norsk sommer skal bli godt!

De siste 5,5 månedene syns jeg har gått spesielt fort og det er rart å tenke tilbake på alt en har opplevd. Jeg har reist rundt så og si i hele landet for å få en oversikt over aktivitetene som skjer innenfor utdanning i Malawi. Databasen jeg har utviklet blir nå sendt rundt på en prøveordning til hele 40 mennesker i Ministry of Education, Development Partners og store NGOer. Jeg har vært så heldig å få besøkt skoler som har fått støtte av UNICEF, snakket med lærere og elever. Jeg kan med hånden på hjertet si at det UNICEF gjør, det hjelper utallige barn og kvinner her i Malawi. Det har vært utrolig gøy og lærerikt og få vært en del  av teamet her nede, og jeg vil si en stor takk til både PwC og UNICEF som gjorde dette året mulig!

I går ved det velkomstlunsj for Pawan, BEYD sin nye avdelingssjef og avskjedslunsj for Emmi og meg. Emmi har vært en del av UNICEF Malawi i 3,5 år og skal videre til Uganda neste måned. I går var også en stor dag i forhold til den jobben jeg har gjort her nede. Databasen jeg har jobbet med er ferdig og i går presenterte vi den for en utvalgt gruppe mennesker fra Ministry of Education, diverse Civil Society partners og andre støttespillere. Møtet var svært vellykket og prosjektet går nå inn i en prøvefase på 3 måneder. Det blir spennende å følge utviklingen!

Dette er BEYD avdelingen (minus Patrick og Beatrice som begge er på monitoring turer). Fra venstre Daisuke, Ken, Stan, Pawan, meg, Emmie, Panji, Clara og Una (Emmies datter).

Vi var dessverre ikke så heldige at vi kom oss hjem uten noe biltrøbbel etter Cape Maclear. 40 minutter unna Lilongwe sa det pang, og radiatoren sprakk. Heldigvis var det en veldig snill Sør-Afrikaner som stoppet å hjalp oss og takket være hans gode råd kom vi oss hjem til slutt. Det krevde 20 liter vann, cirka 10 stopp langs landeveien for å fylle vann i flasker og i radiatoren. Første gang vi måtte stoppe måtte vi vente til motoren var avkjølt og vi fikk besøk av sikkert 15 barn. Som man kan se fra bildet var det en fantastisk solnedgang i det minste:)

En litt hyggeligere opplevelse vi fikk på turen inneholdt modellfly bygging. En venninne fra USA har tidligere fått tilsendt en gigantisk boks fra en venn med sikkert hundrevis av små modellfly av papp. Hun hadde tatt med seg en del til Cape Maclear og til de lokale barnas store glede satte vi sammen sikkert 30 fly og delte de ut. Flyene er ganske skjøre, men fungerer. Vi så til og med en del fly dagen etterpå som var fikset på med ståltråd slik at de skulle fungere enda bedre! Vi ble svært populære, men dessverre hadde vi ikke nok til alle, noe som alltid er trist. Resten av helgen ble det ropt «airplane» og «airport» etter oss:)

Nå er jeg inne i siste uke som intern i Basic Education avdelingen her hos UNICEF Malawi. 5 måneder har gått overraskende fort, men det er fortsatt mye som skal gjøres skal jeg reise hjem med god samvittighet. Neste uke skal databasen jeg har jobbet med presenteres for mange forskjellige samarbeidspartnere! Blir både spennende og litt skummelt, siden dette er noe jeg har jobbet med siden jeg kom.

Men først skal siste helg mens jeg fortsatt feires med venner i Cape Maclear. Forrige gang vi dro dit skjedde dette:

Så vi krysser fingrene for at alt går bra denne gangen!

Blir nok litt mindre blogging nå som jeg er i siste fase og mye som skal ordnes mens jeg er på jobb og har tilgang til internett!

Mnjolo skole i Lilongwe har fått støtte fra UNICEF i form av bygninger, skolemateriell og opplæring av lærere. Blant annet blir lærene trent i å bruke lokale ressurser i undervisningen for å gjøre det enklere for elevene å henge med. Her viser en av lærerne fram maiskolber som de brukte i matteundervisningen. De fleste barna hadde ikke noe begrep om tall, men maiskolber er de kjent med. Her hadde klassen en time i multiplikasjonstabellen, nærmere bestemt 3x.

I følge en ny undersøkelse fra Forbes.com er Malawi det lykkeligste landet i Afrika. I Europa topper Danmark, men Norge er ikke langt bak. I følge undersøkelsen er 25% av Malawis befolkning veldig fornøyde, 64% føler at hverdagen er en utfordring, mens 10% sliter for å overleve. I Norge derimot er 69% veldig fornøyde, 31% har en utfordrende hverdag, mens ingen sliter med å overleve. Men, når man måler hvor bra hverdagen er i gjennomsnitt på en skala fra 1 til 10, har nordmenn en score på 7,9, mens malawiere har en score på 8!

Så selv om penger og velstand sannsynligvis har mye å si, sier det ikke alt!

I følge en ny UNICEF rapport er det et økende problem at barn blir beskyldt for heksekunst i Afrika. Spesielt er gutter fra 8 til 14 år som er utsatt. Beskyldninger kan ende med at guttene blir mishandlet, torturert eller i verste fall drept. Det at barn blir beskyldt er en nyere utvikling, tidligere var det nesten utelukkende kvinner og eldre som var utsatt. Les mer om rapporten her (BBC side).

Jeg har ikke hørt om noen slike episoder i Malawi der barn har blitt utsatt, men generelt er det en stor tro på det overnaturlige her. At en kvinne fødte en stein(!), for eksempel, fikk store nyhetsoppslag for bare en kort stundt tilbake.

Kan virke som et enkelt spørsmål, med et enkelt svar. Men her i Malawi, og spesielt Lilongwe er det alt annet enn enkelt å forklare noen hvor du bor. For det første er byen delt opp i områder. Ingen har klart å forklare meg hva som egentlig er grunnen til dette, men det virker som områdene er oppkalt etter når det begynte å bli bygget der. Så Area 1 er i Old Town, greit nok, men det forklarer ikke hvorfor Area 5 ikke finnes. Eller hvorfor Area 43 og 10 ligger ved siden av hverandre, mens Area 47 er på andre siden av byen.

Det var områdene. Så er det gatene og husnummer. Burde heller ikke vært noe problem. Men istedenfor å ha nummer etter hvor husene ligger, har husene nummer etter når de ble bygget. Vi er nummer 186 mens naboen er 300. Forvirrende enda? Det er kun en vei med lys, og hvis strømmen har gått (noe som er en hyppig affære) er det desto vanskeligere å finne både veier og husnummer (som ofte er malt på muren for 10 år siden).

Det er i tillegg usedvanelig vanskelig å finne et kart over byen. Det betyr at hver gang man skal på besøk til noen må man ha med seg en god veibeskrivelse (helst med referanser til andre kjente steder – som en kjent butikk, noen andre du kjenner eller et kjent veikryss) i tillegg til å være beredt på å kjøre feil noen ganger. Jeg har flere ganger kjørt rundt i en bil på leting etter et hus med en rød eller grønn port. Litt prøving og feiling og kanskje en telefon samtale senere klarer man som regel å finne fram. Og hvis man skal på fest er det bare å lete etter huset med alle bilene utenfor. Her kjører nemlig alle, selv om de skal på fest, finnes egentlig ikke andre alternativer.

For ordens skyld. Jeg bor på Blantyre Street, tre hus før Ufulu krysset, ikke så langt fra Titanic Lodge og den Japanske ambassadøren. Og vi er de eneste i nabolaget med et rosa lys!

Hver morgen på vei til jobb står radioen på. Noen ganger er det kristen radio andre ganger vanlige nyheter. I dag hørte jeg noe som fikk meg til å stusse. Når noen dør på sykehuset her må familien hente kroppen. Den siste måneden har det vært et problem for Kamuzu Hospital (distrikts sykehuset i Lilongwe) at avdøde ikke har blitt hentet av familiene sine. Så i dag morges leste nyhetsankeren  opp navn, alder og antatt bosted til 12 avdøde som ikke har vært hentet den siste måneden. Overraskende mange var menn som hadde sittet i fengsel, men det var også noen som var altfor unge, som for eksempel en jente på 24 og en gutt på19.

Begravelser i Malawi er dyrt. Disse menneskene som hadde sine siste dager og timer på Kamuzu Hospital er nødvendigvis ikke glemt av sin familie, men familien har kanskje rett og slett ikke råd til å hente dem. Jeg er ikke helt sikker på detaljene, og det varierer fra område til område, men en ting er sikkert, begravelser tærer på lokal samfunnet. Den avdøde skal sørges for i flere dager. Familie skal besøke og våke over kroppen. Mat skal lages til alle som kommer innom. På en skole jeg besøkte hadde lokalsamfunnet lovet å bygge et gjerde, men på grunn av dødsfall og kostnadene som fulgte begravelsene hadde de ikke lenger råd.