You are currently browsing the category archive for the ‘Hverdagsliv i Malawi’ category.

Vi var dessverre ikke så heldige at vi kom oss hjem uten noe biltrøbbel etter Cape Maclear. 40 minutter unna Lilongwe sa det pang, og radiatoren sprakk. Heldigvis var det en veldig snill Sør-Afrikaner som stoppet å hjalp oss og takket være hans gode råd kom vi oss hjem til slutt. Det krevde 20 liter vann, cirka 10 stopp langs landeveien for å fylle vann i flasker og i radiatoren. Første gang vi måtte stoppe måtte vi vente til motoren var avkjølt og vi fikk besøk av sikkert 15 barn. Som man kan se fra bildet var det en fantastisk solnedgang i det minste:)

En litt hyggeligere opplevelse vi fikk på turen inneholdt modellfly bygging. En venninne fra USA har tidligere fått tilsendt en gigantisk boks fra en venn med sikkert hundrevis av små modellfly av papp. Hun hadde tatt med seg en del til Cape Maclear og til de lokale barnas store glede satte vi sammen sikkert 30 fly og delte de ut. Flyene er ganske skjøre, men fungerer. Vi så til og med en del fly dagen etterpå som var fikset på med ståltråd slik at de skulle fungere enda bedre! Vi ble svært populære, men dessverre hadde vi ikke nok til alle, noe som alltid er trist. Resten av helgen ble det ropt «airplane» og «airport» etter oss:)

Reklamer

Kan virke som et enkelt spørsmål, med et enkelt svar. Men her i Malawi, og spesielt Lilongwe er det alt annet enn enkelt å forklare noen hvor du bor. For det første er byen delt opp i områder. Ingen har klart å forklare meg hva som egentlig er grunnen til dette, men det virker som områdene er oppkalt etter når det begynte å bli bygget der. Så Area 1 er i Old Town, greit nok, men det forklarer ikke hvorfor Area 5 ikke finnes. Eller hvorfor Area 43 og 10 ligger ved siden av hverandre, mens Area 47 er på andre siden av byen.

Det var områdene. Så er det gatene og husnummer. Burde heller ikke vært noe problem. Men istedenfor å ha nummer etter hvor husene ligger, har husene nummer etter når de ble bygget. Vi er nummer 186 mens naboen er 300. Forvirrende enda? Det er kun en vei med lys, og hvis strømmen har gått (noe som er en hyppig affære) er det desto vanskeligere å finne både veier og husnummer (som ofte er malt på muren for 10 år siden).

Det er i tillegg usedvanelig vanskelig å finne et kart over byen. Det betyr at hver gang man skal på besøk til noen må man ha med seg en god veibeskrivelse (helst med referanser til andre kjente steder – som en kjent butikk, noen andre du kjenner eller et kjent veikryss) i tillegg til å være beredt på å kjøre feil noen ganger. Jeg har flere ganger kjørt rundt i en bil på leting etter et hus med en rød eller grønn port. Litt prøving og feiling og kanskje en telefon samtale senere klarer man som regel å finne fram. Og hvis man skal på fest er det bare å lete etter huset med alle bilene utenfor. Her kjører nemlig alle, selv om de skal på fest, finnes egentlig ikke andre alternativer.

For ordens skyld. Jeg bor på Blantyre Street, tre hus før Ufulu krysset, ikke så langt fra Titanic Lodge og den Japanske ambassadøren. Og vi er de eneste i nabolaget med et rosa lys!

Etter en del om og men, turer til immigrasjonskonteret, noen dager ulovelig opphold noen måneder siden, mye kø og 40 000 kwacha fattigere har jeg nå fått midlertidig oppholdstillatelse i Malawi. At jeg reiser om 1,5 måned  og sannsynligvis ikke får tillatelsen min i posten før om 3 måneder betyr tydeligvis ingenting. Jeg kan nå lovlig bli i landet i 6 måneder til! Men jeg skal virkelig ikke klage. Traff en nordmann på immigrasjonskontoret i dag som ønsker å jobbe selvstendig her nede. Han har brukt 3 dager på å få en tillatelse. Han krysset fingrene for at alt gikk igjennom i morgen!

I går fikk Basic Education and Youth Development (BEYD), min seksjon, sin nye sjef. I et halvt år har avdelingen gått uten sin chief of education, og det har vært tøft for mange av de ansatte da de i utgangspunktet har hatt to jobber. I går var altså første dagen for Mr. Pawan Kucita, som har hatt samme jobb i Zambia tidligere. Han har blant annet to bachelor grader, en master innenfor Population Education og en PhD i utdanning. Første inntrykket er veldig bra og det blir spennende å bli bedre kjent med han.

Som jeg forklarte i et tidligere innlegg har jeg denne uken har jeg vært rundt og besøkt forskellige UNICEF prosjekter i Lilongwe. Jeg besøkte blant annet en landsby innenfor Lilongwe distriktet for å møte familier som har opplevd at barna har fått malaria. Jeg kan vel ikke kalle det en landsby, på et lite område, bodde det 9 familier. Tilsammen var det 28 barn fordelt på de ni familiene. Alle hadde hatt malaria en eller annen gang, men det var kun to av kvinnene som hadde myggnetting og det var en 3 timers tur til nærmeste helseklinikk.

Noen av tilskuerne mine!

17. mai i Malawi i Lilongwe var litt av en opplevelse. Dagen startet med å heise flagget og synge nasjonalsangen hos ambassadøren. Videre var det barnetog, leker og selvfølgelig pølser, is og masse annen god norsk mat. På kvelden var det mottakelse hos ambassadøren med alle de norske bosatte i Malawi i tillegg til andre viktige aktører innenfor det politiske miljøet. Til sammen var vi kanskje 150 deltakere.

I dag er jeg like sliten som jeg pleier å være etter 17.mai, og jeg følte at jeg fikk feiret slik jeg ville feiret hjemme. Spesielt hyggelig å møte andre nordmenn som bor her nede også, mange som jeg håper jeg treffer igjen mens jeg er her.

Vi er ikke noe dårligere nordmenn i Malawi enn hjemme i Norge. Så nasjonaldagen skal selvfølgelig feires med pomp og prakt også her! Det blir tog, leker og god mat. Oppdatering med bilder og historier følger:-)

Håper alle hjemme har en kjempe fin dag!

Man reiser ut av landet! Fordi jeg ikke skal være her i ett år så er jeg på et slags besøks visum, og ikke arbeidsvisum. Det vil si at jeg hver måned må forlenge visumet mitt. Etter tre måneder kan man kun gjøre det for en 6 måneders periode, noe som blir ganske så dyrt eller man kan reise ut av landet. Men siden jeg har tilbragt mesteparten av uken i bil fristet et ikke å reise ut. Så jeg fortet meg til visumkontoret i går for å få min seks måneders forlengse. Da viser det seg at jeg faktisk har vært i Malawi ulovelig i 10 dager, fordi forlengelsen jeg trodde var gjeldende ikke var gyldig allikevel fordi jeg hadde vært ute av landet (i påsken). Heldigvis var det ikke krise (har hørt om andre som har blitt tvunget til å reise ut av landet) og jeg fikk en nye 2 måneders forlengse.

Så nå kan jeg iallefall være i landet fram til begynnelsen av juli:-)

Av alle innleggene mine her på bloggen er kanskje hunden som har fått mest oppmerksomhet og spørsmål knyttet til seg. Så jeg tenkte jeg kunne fortelle historien om Kaaza (eller Kaise – vi er litt usikre på stavelsen!).

Min forrige romkamerat, Kamla, oppdaget en dag at en hund fulgte etter henne. Hun tenkte ikke så mye over det, det finnes mange løshunder her i Malawi og de holder seg stort sett unna de lokale og er mer glad i hvite mennesker. 3 dager etter fulgte hunden fortsatt etter henne og Kamla begynt å lure på hva hun skulle gjøre. Da treffer hun en hun kjenner fra kirken sin. Vedkommende mener at det er Guds ånd som har ført denne hunden til Kamla og at det er nå hennes oppgave å ta seg av hunden. Så Kamla tar med seg Kaaza hjem!

Kaaza er som nevnt i et tidligere innlegg ganske rasistisk og liker ikke menn.  Vi må derfor være forsiktige når vi åpner porten for før vi vet ordet av det er Kaaza ute og angriper det han kan finne. Han går under kallenavnet «the crazy dog» av barna i området og folk flykter i flokk når de ser han komme. Han har heldigvis ikke gjort noe større skade enn å drepe en kylling.

I følge dyrelegen er Kaaza sannsynligvis 1,5 år og har tydeligvis hatt en familie som har tatt vare på han tidligere. Kaaza er en valp i en litt for stor og sterk kropp, han elsker å bli dullet med men så fort han hører en lyd er han av gårde for å markere sitt territorium.

 Zomba var tidligere Malawis hovedstad, men mistet status da tidligere President Banda bestemte seg for å flytte hovedstaden til midt i landet, nærmere bestemt Lilongwe. Vi skjønte fort hvorfor koloniherrene hadde valgt Zomba som hovedsete når vi ankom. Mer behagelig klima og fantastisk natur rett rundt byen gjør den mye mer tiltrekkende enn Lilongwe.
Vi campet på Zomba Plateu som ligger noen hundre meter over byen, litt kaldt men vi fikk en fantastisk utsikt!


Anne-Marie (fra Irland) og Emily (fra USA).


Leah (fra Canada), meg selv, Tom (fra England) og Clara (fra Østerrike) utgjorde camping gjengen.


Utsikten

Arkiv

wordpress stats plugin
Reklamer