For litt tiden skrev jeg om smarte vannpumper som var designet slik at når barna lekte på et apparat så ble vannet pumpet opp. Jeg har sett ulike løsninger på dette, men har ikke fått tatt bilder av det før tirsdag. Disse apparatene er virkelig geniale! Akkurat denne pumpen er satt opp av USAID, men UNICEF lager lignende.

Reklamer

På søndag var der World Refugee Camp, og det ble feiret med lokale danser, sang og taler i Dzaleka Refugee Camp som ligger 50 minutter utenfor Lilongwe. To av romkameratene mine jobber der ute så vi tok turen ut en tidlig søndagsmorning. I leiren bor det cirka 12.000, men det forandrer seg hele tiden da det er veldig mange flyktninger som stopper innom leiren (kommer fra Etiopia eller Kongo for eksempel), hviler i 2 uker, får en matrasjon, selger den og reiser videre, mest sannsynlig på vei til Sør Afrika. Leiren er ikke noe «tent city», men ser ut som en helt vanlig Malawisk landsby. Eneste forskjellen er at disse menneskene har ikke frihet til å bevege seg. Myndighetene her i lander forbyr dem bevege seg utenfor leiren. Blir de funne i byen, blir de bare transportert tilbake.

Flyktningene kommer hovedsakelig fra Kongo, Rwanda, Etiopia, Uganda, Eritrea, Burundi og Somalia. Mange har bodd i leiren i flere år, mange av barna er født der og kjenner ingen annen tilværelse. Det absolutt verste, i mine øyne, er at barna som går på skole ikke får mulighet til å fortsette utdannelsen sin etter secondary (tilsvarer videregående) skole i leiren. Når de egentlig skulle ha fortsatt på universitet, blir de tvunget til å bli igjen i leiren og sparke seg selv i beina. Det kan jo gjøre litt av hvert med en menneske. Som lederen for innbyggerne i leiren sa på søndag, «Ikke gi oss fisken, men gi oss fiskestangen slik at vi kan fiske selv».

Her er noen av bildene fra de ulike dansene som ble vist fram. Til stor jubel danset noen kvinner fra Kongo.

De somaliske kvinnene var utrolig vakre, i følge Tom og Charlie (som jobber til vanlig i leiren) hadde de kun sett disse kvinnene i hijab tidligere!

Og min absolutte favoritt var mennene fra Burundi som spilte trommer!

I dag møtte jeg Jørn, Øyvind og Andreas, tre gutter som sykler fra Norge til Sør-Afrika, blant annet for å samle inn penger for UNICEF. De har nå syklet i litt over 10 måneder, og har cirka 1,5 måned igjen. I dag tok jeg deg dem med til Mnjolo skole der de kunne se et UNICEF prosjekt. Skolen har blitt støttet med det som kalles «full package», det vil si klasserom, vannkilde, toaletter og skolemateriale. Det ble filmet og knipset og barna var i ekstase over å kunne møte tre høye hvite menn i sykkelshorts! Les mer om guttas eventyr her og støtt dem ved å kjøpe en t-skjorte der alle inntekter går direkte til UNICEF.

Andreas filmer men rektor forteller Jørn om de nye toalettene UNICEF har bygget.

Her hjelper Jørn og Øyvind til med å pumpe opp vann.

Når jeg er på skolebesøk tar jeg alltid så mange bilder som overhodet mulig og jeg får aldri sett gjennom de før jeg er ferdig og har dratt hjem. Etter forrige uke kom jeg hjem for å undersøke bildene mine, og fant dette morsomme bildet. Tydeligvis noen som ville være med på bildet:-)

Jeg har jo helt glemt å nevne VM her på bloggen, selv om det er noe som opptar store deler av både min og alle andres hverdag her nede. Det at VM i fotball har kommet til Afrika er utrolig stort her nede og noe alle følger med på. Siden de færreste Malawiere har egen tv fylles små restauranter og barer opp når kampene nærmer seg. Best av alt har TVM (eneste lokale tv-kanalen) kjøpt rettigheter til alle kampene så alle har mulighet til å se kampene. Kvaliteten er ikke topp, og kommentatorene er i en klasse for seg selv. Min favoritt så langt er når vi så på Nord-Korea, og kommentatoren presterte å si «The japa…, no the Koreans, no the North Koreans… Apparantly they are a little picky on what we should call them». I tillegg er de svært partiske, og heier utelukkende på afrikanske lag. Men morsomt er det!

Og når det gjelder hele vuvuzela debatten, er iallefall alle de lokale jeg har snakket med fullstendig enige. Vuvuzelaen er en del av afrikansk kultur og burde ikke fjernes!

Som jeg forklarte i et tidligere innlegg har jeg denne uken har jeg vært rundt og besøkt forskellige UNICEF prosjekter i Lilongwe. Jeg besøkte blant annet en landsby innenfor Lilongwe distriktet for å møte familier som har opplevd at barna har fått malaria. Jeg kan vel ikke kalle det en landsby, på et lite område, bodde det 9 familier. Tilsammen var det 28 barn fordelt på de ni familiene. Alle hadde hatt malaria en eller annen gang, men det var kun to av kvinnene som hadde myggnetting og det var en 3 timers tur til nærmeste helseklinikk.

Noen av tilskuerne mine!

Denne uken har vi hatt besøk fra utdanningsteamet i myndighetene og UNICEF fra Sør-Sudan. De har vært her for å lære av hva Malawi har gjort da begge landene har mange av de samme utfordringene. I Sør-Sudan har de også gratis utdanning for alle barn, de har gamle slitte klasserom og overfylte klasserom, blant annet. I tillegg kan 90% av alle kvinner hverken lese eller skrive, mens for menn ligger nivået på 85% (i Malawi ligger nivået på rundt 50%). Så til tross for likheter mellom de to landene, har Sør-Sudan en del større utfordringer enn Malawi.

I går var jeg med på en middag med Sør-Sudan teamet, og overraskende nok hadde en av gjestene våre fra Sudan bodd i Trondheim i 12 år og vært lærer på videregående og høyskoler. Så til min store overraskelse og latter fra kollegaer ble jeg sittende å snakke norsk under middagen! Han hadde nettopp returnert til hjemlandet for å være med på oppbygningen av landet sitt, han var nå Principal Secretary of the Ministry of Education i Sør-Sudan. Verden er veldig liten noen ganger!

I dag, 16. juni er dagen for å feire afrikanske barn. Verden over brukes denne dagen til å reflektere over utvikling innenfor helse, utdanning, rettferdighet og beskyttelse for barn på det afrikanske kontinentet. I år rettes det spesielt fokus på trafficking. Her i Malawi feires det med pomp og prakt, blant annet skal Presidenten og hans nye frue være med i feiringen.

De siste dagene har jeg vært rundt og besøkt 4 forskjellige skoler som UNICEF støtter. I løpet av sommeren skal nemlig avdelingen min rapportere til sine ulike partnere, blant annet UNICEF Norge, og da trenger vi oppdaterte bilder og historier som kan fortelles om den jobben UNICEF faktisk gjør. Det var utrolig gøy å reise rundt og se den forskjellen UNICEF gjør. Alle skolene lå innenfor Lilongwe, men jeg møtte en helt annet fattigdom enn jeg er vant til her i hovedstaden.

Skolene jeg fant var derimot utrolig fine og viser hvor fantastisk UNICEF pakken egentlig er. Alle skolene jeg fant hadde klasserom og pulter til alle sin elever og rektorene fortalte om økende antall elever hvert år.

I dag er jeg tilbake på kontoret etter en uke på staff retreat. Det var en begivenhetsrik og lærerik uke. Fokuset var på å bli bedre kjent på tvers av avdelinger og stillingsnivå, kontorets utfordringer og hvordan man skal kunne jobbe sammen for å oppnå målet om å nå de mest sårbare barna i Malawi. UNICEF kontoret her er en smeltedigel av kulturer, bakgrunner og erfaringer og det er ikke alltid at alle har samme syn på en sak! Det ble mange interessante diskusjoner, og jeg tror flere enn jeg fikk noen a-ha opplevelser underveis.

Torsdagskvelden var nok høydepunkt for mange, da var det nemlig duket for Talent Show. Det ble sunget, danset, spilt, fortalt vitser og høydepunktet var nok da to av sjåførene etterlignet chief of operations og chief of communication til stor fornøyelse for resten av kontoret!

Arkiv

wordpress stats plugin
Reklamer